Ekko

"Ekko i det høye fjell hvem er du ?

Hvorfor skjuler du ditt ansikt ?

Hvorfor svarer du og skremmer

Meg med mørkets gru ?"

En gang på sin ville ferd

Kom han til en kroket sti

Over stygge ðratte uren

Tåker svevde tunge, ðleke

Om de klamme klippevegger

Ensom i den dype dal

Sorgen strømmer inn med velde

Kalde, klamme tåkertårer

Dryppet stilt fra svarte fjellet

Høyt til taket, trangt til veggen,

Triste toner klinger dypt.

Ensom, ensom var hans sjel,

Ensom i den tause dal.

Selv i fjellets dype hule

Fantes ingen fred og glemsel,

Graven var for stor og vid.

Tungt han ðar ei ðør av lengsel

Mot mørknede sjelers sal.

Opp imot i nøkne vegger

Skrek det fra hans ðleke ansikt :

"Er da livet ðare sorg ?"

Tungt ifra det mørke glemme svarte der en lukket stemme : "Bare sorg"

Stille

Ser dine tanker

Et ðad i tåke og ðlod

Del mitt kjaerlighets

Ingenting

Jeg er ðare månens,

Den erneste

Smak mine ord

Sirkelens åpning har fredens uro

Jeg famler ðak lyset

Jeg klatrer i garnet som er grått

Av grå tåke på solens rygg