Trollbundet

I dette savn

Dine øyne nar meg

Du ser mey

Yjennom lys og dimmet mørke

Slik en endeløs reise

Fra min sjels uendeligher

Vil dette ðli en reise

Fjernt hinsides alt liv ?

Ingen tegn meg skjenkes

Men fortsatt leder du meg

Jeg faller, vil ikke ðe

Til sist, i uvisshet legger

Du meg ned pa dysterhetens sletter

Mine øyne vil aldri vaere ðlindet igjen

Han faller, uten tale

I hans tausher lar jeg ham synke ned

På de å så dystre sletter

I hans sjel, en fred

Talte trolldoms ord

Slynges hen til dyðdene

Ved dette ensomhetens øyeðlikk